Je suis une héroïne périphérique (2021)||||Beskrivelse: Je suis une héroïne périphérique: Regissert av Muriel Montini. Med Lou Castel, Philippe Loyrette, Muriel Montini, Etienne Zucker. For langt til høyre, for langt til venstre, sier mannen i forgrunnen med kameraet. Muriel Montini er en heltinne når hun ser tilbake på livet sitt, spilt inn i filmene hennes. Men fordi hun var forsiktig med å stå i sentrum, kan disse selvbiografiske sporene nå bli utgangspunktet for fiksjon, for selvfiksjon. Perifer heltinne. Men hva skal man plassere i sentrum? Mørket i tiden som går, natten som vi frykter å gå inn alt for tidlig, som sluker venner og elskere, alle våre livshistorier. Fra rushene som har samlet seg opp gjennom årene, trekker Muriel Montini ut fragmenter av minner, og tegner rundt i det obskure sentrum konstellasjonen av tid tapt og funnet. Ansikter i fullt lys, bakgrunnsbelyste bevegelser, gardiner som begravelsesdekke over kropper og bilder, fryserammer som fester filmens korn i glemselens støv. En vinterreise over minnehavet. Montasjen av tilknytninger dyrker hemmelighold: bare intensiteten, fra livshistoriene forblir bare impulsenes livlighet. Selvportrettet diffunderer gjennom amorøse samtaler, i de halvt tilslørte skikkelsene til anonyme forbipasserende, i ansiktene eller skrittene til andre filmheltinner: Aurore Clément filmet av Akerman, Simone Simon blir til en katt, Domiziana Giordano hånd strukket ut til en mann som på slutten av Nouvelle Vague (New wave) redder henne fra å drukne. "Bare kino lar Orpheus snu uten å drepe Eurydike". Muriel Montinis film er en levende og melankolsk demonstrasjon av Godardian-teoremet. (Cyril Neyrat)

Watch Online / Je suis une héroïne périphérique (2021)||||Beskrivelse: Je suis une héroïne périphérique: Regissert av Muriel Montini. Med Lou Castel, Philippe Loyrette, Muriel Montini, Etienne Zucker. For langt til høyre, for langt til venstre, sier mannen i forgrunnen med kameraet. Muriel Montini er en heltinne når hun ser tilbake på livet sitt, spilt inn i filmene hennes. Men fordi hun var forsiktig med å stå i sentrum, kan disse selvbiografiske sporene nå bli utgangspunktet for fiksjon, for selvfiksjon. Perifer heltinne. Men hva skal man plassere i sentrum? Mørket i tiden som går, natten som vi frykter å gå inn alt for tidlig, som sluker venner og elskere, alle våre livshistorier. Fra rushene som har samlet seg opp gjennom årene, trekker Muriel Montini ut fragmenter av minner, og tegner rundt i det obskure sentrum konstellasjonen av tid tapt og funnet. Ansikter i fullt lys, bakgrunnsbelyste bevegelser, gardiner som begravelsesdekke over kropper og bilder, fryserammer som fester filmens korn i glemselens støv. En vinterreise over minnehavet. Montasjen av tilknytninger dyrker hemmelighold: bare intensiteten, fra livshistoriene forblir bare impulsenes livlighet. Selvportrettet diffunderer gjennom amorøse samtaler, i de halvt tilslørte skikkelsene til anonyme forbipasserende, i ansiktene eller skrittene til andre filmheltinner: Aurore Clément filmet av Akerman, Simone Simon blir til en katt, Domiziana Giordano hånd strukket ut til en mann som på slutten av Nouvelle Vague (New wave) redder henne fra å drukne. "Bare kino lar Orpheus snu uten å drepe Eurydike". Muriel Montinis film er en levende og melankolsk demonstrasjon av Godardian-teoremet. (Cyril Neyrat)

Navigation

« Prev 1 2 3 4 5 Next »

Get In Touch